Hva er en Basenji????

 

 Størrelse: Middels, ca 40- 45 cm
Aktivitetsbehov: Stort
Pelslengde: Korthåret
Behov for pelsstell: Lite
Allergivennlig: Noe
Lyd: Basenjien er kjent som ”hunden som ikke bjeffer”
Den er derimot ikke stum, og har et stort reportoar av lyder.
Koselyden dens blir ofte referert til som ”jodling”.
Eksempler på denne jodlingen kan du høre ved å trykke på basenjiene i boksene under.
(Åpner seg i et eget vindu, ekstern link BCOA)

 

 

Basenji

(C) Liv Irene Nyfløt

-Urhunden fra Afrika som ikke kan bjeffe.

 

-Også kjent som Kongo terrier, Nyam Nyam, Bongo, Zandehund, Ango-Angari, og Snakkehund.

 

-”En Basenji blir aldri din slave, men den kan bli din beste venn”

(Mia Löwbeer, Yulara Basenjis)

 

Generell omtale:

Basenjien er virkelig noe særegent sammenlignet med våre andre hunderaser. Den mest framtredende og kjente forskjellen er dens mangel på bjeffing. Man må midlertidig ikke tro at Basenjien er stum; den har et stort reportoar av lyder som spenner fra ”gledes jodling” via knurring og klynking til en ulykkelig hyling.

Et annet særtrekk er at de fleste tisper kun får løpetid en gang i året, og da som regel på høsten. Dette medfører et stort ”valpeboom” ved juletider. Det hender dog at det fødes et og annet sommerkull, men dette hører til unntakene.

Den er også forholdsvis katteaktig i mange av sine trekk. For eksempel brukes potene hyppig, både til kommunikasjon, lek og også vask.

Basenjien er en spesiell og særegen, men utrolig uttrykksfull og hengiven rase som stadig øker i popularitet. Det er dog viktig å vite at Basenjien ikke er en rase som passer for alle. Vurderer du å gå til anskaffelse av denne sjarmøren fra Afrika bør du derfor gå grundig inn i rasens historie/ væremåte, og helst også diskutere med oppdretter(e) og oppsøke rasen ”live”.

 

Historie:

Basenjien regnes som en av urhundene, og rasen er meget gammel. Skjelettfunn og tegninger som stammer fra det gamle Egypt ca. 3000 år f.kr er meget lik dagens Basenji.

Etter at Egypts gamle sivilisajon forsvant, ble også sporene etter Basenjien borte. Mest sannsynlig er det at rasen har fulgt med folkeslag nedover Nilen, og bosatt seg i Øst- og Vest- Afrika.Opprinnelig fungerte Basenjien som jakthund. De jaktet ofte i flokk, og ble trent opp til å jage byttet mot jegerne som hadde spent opp ett nett eller gravd en felle for byttedyret. Den jager ved hjelp av synet, men den gode luktesansen og hørselen spiller også en stor rolle i dette arbeidet. Under denne jakten ble hundene utsyrt med en slags bjelle som både skulle hjelpe til med å lokalisere hundene samt å skremme opp byttet.

På midten av 1800- tallet begeynner oppdagelsesreisende å rapportere om en spesiell bjeffeløs hund som bodde i harmoni med landsbybeboerne. De som oppdaget og ble kjent med rasen ble fort sjarmert av dens vesen, og ville ta den med til sitt hjemland. Alikevel tok det lang tid før den første bestanden vokste opp utenfor Afrikas kontinent. For det første var det vanskelig å få de innfødte til å selge hundene sine. Dernest dukket en stor del av de første importene til vesten under i løpet av reisen eller på grunn av sykdom når de kom fram. I 1936 lyktes endelig mrs. Olivia Bruns å importere 3 basenjier til England. Rasen kom til Norge i 1959. Norsk basenji klubb ble stiftet i 1992.

 

Gemytt og væremåte:
Basenjien er en uavhengig, intelligent, selvstendig, humoristisk og våken rase. Den er meget hengiven ovenfor sin familie, men kan være reservert mot fremmede. Den liker å selv ta initiativet til kontakt. En basenji krever å bli behandlet med verdighet og respekt. Får den det, behandler den deg på samme måte og er en særdeles god venn. Basenjien krever en rettferdig og konsekvent hånd. Du må aldri finne på å bruke voldelige irettesettelses- metoder på denne rasen. Den vil da miste sin tillitt og respekt ovenfor deg, og grunlaget for videre samarbeid er dårlig. Den er meget klok, og lærer raskt, men vil arbeide på sine egne premisser. Også her er den litt ”katteaktig” i sin væremåte. Du sier f.eks. ikke ”sitt” til en katt, og forventer at den skal sette seg bare forsi du sier det. Basenjien gjør ting for personlig vinnings skyld, og må derfor motiveres. Er motivasjoen der, er den dog en meget morsom hund å jobbe med. Klikkertrening er et eksempel på en treningsmetode Basenjien forstår og liker å arbeide med. Det er også viktig at eieren fra første stund setter klare grenser for valpen. Omgang og sosialisering med andre hunder er også en meget viktig del av dens oppdragelse. Den har rykte på seg til å være både utspekulert og dominant, men med riktig sosialisering, grensesetting og oppdragelse i den første perioden (både fra oppdretter og valpekjøper) er et godt grunnlag lagt. Den har også en godt utviklet sans for humor, og Basenji-eiere kan forberede seg på minst et par gode lattere hver dag. Basenjien elsker både å ”spille klovn” samt å lure matmor. Ingenting gleder den mer her i verden enn å klare å utspekulere sine menneske- venner, og den kan ligge en hel dag å fundere på hvordan den skal få det til.

 

Utseende:

Basenjien har blitt sammenlignet med en liten antilope, da den er liten, yndig, kvikk og raffinert. Alikevel har den en egen ”storhet” og verdighet over seg. Den utlyser en veldig karisma som nesten kan beskrives som en slags ”royalitet”.

Av helhetsinntrykk kan man si at det skal være en lett bygget hund med fin benstamme samt et aristokratisk utseende. Den blir mellom 40-43 cm i skulderhøyde, og veier mellom 9-11kg. Tispene er noe mindre enn hannhundene. Den skal være høystilt, våken og i likevekt. Hodet skal bæres stolt på en godt velvet hals. Brystkassen skal være dyp, og gå over i en markert midje. Halen skal ligge tett krøllet over ryggen. Bevegelsene er grasiøse og effektive. De godkjente fargene er rød/hvit, sort/hvit, tricolor og brindle. Halespiss, poter og hals skal være hvite. I tilegg er hvite ben, bliss og krave tilatt.

Bruksområde:

Basenjien blir nok mest brukt som turkamerat og utstillingshund. Til tross for lave registreringstall er det en rase som stadig utmerker seg ikke bare i gruppe, men også i BIS ringen. Det er beskrevet at den ”står som en statue og beveger seg som en gaselle”. Den er en utrettelig følgesvenn, og elsker lange turer i skog og mark. Den er midlertidig ikke glad i regn, kulde, vind og dårlig vær. Om den selv fikk bestemme hadde den i dårlig vær klart seg med en kort luftetur om dagen. Ellers blir den gjerne med også på skiturer om været er greit. Basenjien er nok ikke blant de lydigste med sin ”what’s in it for me- attitude”, og den snur nok ofte ryggen til når eieren kaller om den har noe interessant i kikkerten. Det må alikevel nevnes at det finnes basenjier som har gjort det meget bra i både lydighets- og agilitykonkurranser. Det er også basenjier som med hell brukes til både blodspor og jakt. Faktisk er det jegere som hevder at ”bedre jaktkamerat enn en Basenji får du aldri”

 

Å leve med en Basenji:

For at dere skal få et bedre inntrykk av Basenjiens noe spesielle og sære –men herlige og humoristiske- vesen har jeg lagt ved et par historier jeg synes representerer rasen godt:
 

 


Amy, Trusespiseren:
 

”Det var om den gangen gubben og jeg holdt nesten på å få et par nye venner. Når vi var ute på tur med lille basenji og schäferblandingen som vi hadde den gangen, møtte vi rett som det var, et par som var så inderlig begeistret for biskene våre - og sånt er jo alltid trivelig! Vi møtte dem ganske ofte - og en dag så inviterte de oss hjem til seg - og vi måtte endelig ta med biskene!

Så vi troppet opp. Hundene fikk lov å gå løse rundt etter jeg hadde tatt en rask inspeksjon og alt så greit ut. Vi satt på stua og drakk kaffe og praten gikk lett og ledig og alt var så hyggelig så. Så begynte elendigheten, Pippen, schäferblandingen, kom valsende inn med noe som viste seg å være en sort, tynn og nett blondetruse i kjeften. Pippen var så stolt så stolt så, viste frem trusa som var det årtusenets største skatt noensinne. Trusens eier forsøkte å ta trusa fra henne, men det syntes Pippen var en kjempeinvitasjon til jaktlek - så det ble en storstilt voldsom galopp som veltet et av de små pyntebordene i hjørnet. Jeg fikk Pippen til å avlevere trusa til meg, og dypt beskjemmet ga jeg den slimete trusa tilbake til fruen i huset (og neida, jeg har da ingenting imot å håndtere andres skitne undertøy dekket av hundesikkel..). Hun var litt stram i maska og praten hadde stilnet helt av nå. Jeg så meg rundt - hvor var lille basenji? Hvorfor var ikke hun med på moroa? Hva drev hun på med?

En kort leteaksjon lokaliserte lille basenji på badet. Det ble åpenbart hvor Pippen hadde funnet sin lekre truse - skittentøykurven var veltet. Oppi herlighetene lå lille basenji og la inn "ventilasjon" i trusene, effektiv hadde hun vært også - så ut som det var hull i hver eneste en.. Dette var helt på kanten av hva mitt repetoar av sosiale konvensjoner inneholdt, og jeg beynte å hakke og stotre om at dette skulle vi selvfølgelig erstatte, og unnskyld osv osv. Det var da min kjære ektemann beseglet hele episoden med de bevingede og spontane ord "Jeg skjønner ikke at de kan ha gjort sånt, de gjør ikke slikt, de tar jo bare sånt som lukter ekstremt vondt.." Ja, vi pakket sammen og flyktet. Vi skylder fremdeles en masse truser, men vi har ikke sett de folka siden - og godt er det - jeg rødmer av skam enda..”

 Amy, dramaqueen:

Lille basenji gir oss mange smil hver dag - og en del av smilene kommer fra daglige foreteelser, feks dette med middag. Jeg heller kokende vann over tørrforet og så får det stå i matskålene i 20-25 minutter for å svelle og avkjøles. Og det er visst basenji-tortur av ypperste klasse, for hver kveld får vi en gnistrende teaterforestilling som selv de mest berømte karakter-skuespillere kunne plukket opp litt tips fra vedr innlevelse og overbevisningsevne.

Akt 1 Den patetiske puddelen
Når foret blir porsjonert opp og vannet hellt over, ligger gjerne lille basenji og sover i sofaen. Disse forberedelsene blir fullstendig ignorert, det gløttes ikke på et øyelokk. Men så - nøyaktig 10 minutter etterpå - og jeg mener nøyaktig, her kan man stille klokker hvis man vil - så våkner basenjien. Hun kommer og sitter foran meg. De mørke øynene er store store, ørene henger litt slapt ned (antagelig pga akutt energimangel, hun er så sulten hun orker ikke holde ørene oppe..), og jeg tror dægern døtte meg at hun suger inn kinnene slik at hun ser helt hul ut. Hele inntrykket toppes av at hun løfter forsiktig en skjelvende forpote som vifter litt tafatt, hun er jo så svak stakkars utsultede lille hund.. Litt krøllpels og hun ville liknet perfekt sånne pudler man ser sitte skjelvende utenfor butikker mens de venter på "mor", de ser så patetiske ut når de sitter slik. Basenjien imiterer den der pusletheten helt perfekt.

Akt 2 Krise
Det fungerer ikke med den patetiske puddelen - det blir ikke noe mat av det nei. Og basenjien blir bare svakere.. hun legger seg over på siden, ligger der og sitrer og skjelver som hadde hun en obskur hjernelidelse mens hun stirrer på meg med store bedende øyne. Kan jeg virkelig ikke se at enden er nær hvis hun ikke får mat straks? Spasmene tiltar i styrke, kinnene suges inn et hakk til og det hele ser ganske kritisk ut. Men blir det noe mat av det? Å neida.. det er jo fremdeles 10 minutter igjen..

Akt 3 Død og oppstandelse
Siste fase. Basenjien ligger livløs på gulvet. Nå kan jeg få angre at jeg ikke ga henne mat for nå er hun definitivt helt helt død! Sant! Sånn kan det gå med ufølsomme hunde-eiere som er så tette i skolten at de ikke skjønner at små basenjier må ha mat - mye mat - og straks og med en gang og øyeblikkelig og umiddelbart. Nå kan jeg bare få sitte der og sørge over hennes tapte liv og tenke over min skjødesløshet. Inntrykket forstyrres riktignok bittelitte grann av at det gløttes på det ene øyet som studerer mine reaksjoner på denne dramatiske vendingen, og så sukkes det litt over den manglende responsen. Og så ligger hun der da, titter jeg på henne så lukkes det et øye lynfort, ser jeg bort kan jeg regelrett føle blikket hennes på meg.

Jeg reiser meg opp og sier "Nå er det mat" - og mirakler over mirakler, helt utrolig, hvem skulle ha trodd det - den slappe lille røde kroppen fyker opp, jeg får bare et glimt av noe rødt som forsvinner - bortimot med lysets hastighet, vel ihvertfall med overlydshastighet (man skal jo ikke overdrive heller), til kjøkkenet og matplassen sin. Og der sitter hun når jeg kommer inn. All svakhet er som forduftet, ørene er så spisset og opprette at man nesten tror de kan brekke, våkne livlige øyne ser intenst på meg, busten stritter (ja hun reiser bust når hun får mat! Lykken er så stor!) og krøllhalen visper som en gal bakpå der. Endelig er det mat å få!

Vår lille dramadronning!

Og nå må jeg mate bisker.. før basenji-liket råtner her..
Amy, brannalarm:

Om du noen gang skulle lure på om en Basenji er stum fordi den ikke kan bjeffe, avkreftes det her og nå. Dette opplevde jeg da vår schäferblanding måtte avlives og før vi fikk flat-tomsingen. Lille basenji ble hyper-redd for å være alene og jeg gjorde mitt ytterste for at hun skulle slippe det. Men en gang bare måtte jeg i butikken og lille basenji måtte være alene i buret sitt i bilen litt. Buret hennes var dekket til slik at hun ikke skulle bli stekt av sol eller kunne ertes av ubetenksomme mennesker. Jeg hørte hvordan hun satte i sine fantastiske skrik i det jeg gikk ut av bilen. Inni butikken føk jeg rundt som en gal, oppførte meg frekt og ubehøvlet i køen til kassa - her gjaldt det bare å bli fort ferdig ja! Jeg kom ut på parkeringsplassen i siste sekund - det stod en hel gjeng mennesker rundt bilen vår, en hadde gått avgårde for å hente jekken sin for å slå istykker ruta slik at de kunne redde "hva det nå var som led så forferdelig inni der". (De kunne jo ikke se hva det var som laget den skrekkelige lyden, buret var jo tildekket..) Og jeg måtte smile pent og beklaget og sa det var bare en liten hund som ikke likte å være alene - folk så tvilende på meg (lille basenji gjorde det jo ikke enklere ved å fyre opp et par hakk på desibelen da hun hørte stemmen min..) så jeg følte jeg måtte vise dem lille basenji. Så jeg åpnet døra, tok av dekket og tok lille basenji ut av bilen for å vise dem hva det var som skrek så fælt. Og man kan bare ikke vinne med en basenji altså - lille basenji krøp skjelvende ut av buret opp i mine armer, der satt hun og hulket sånn gråtkvalt som et lite utrøstelig barn mens hun tittet på folk med store mørke rådyrsøyne som så helt tårevåte ut.. hulk sa hun, og blafret med sine lange mørke øyevipper.. hulk.. og så la hun hodet sitt inntil meg og slikket meg på haken, hulk.. de som stod rundt var jo hellig indignerte - at jeg kunne pine den stakkars lille hunden slik, og jeg fortjente ikke hennes tillit og utrolige hengivenhet osv osv..

En dame på den amerikanske basenji-lista opplevde det enda verre. Hun hadde fått ny nabo. Naboen visste ingenting om basenjier. En dag hadde basenji-damen dratt avgårde en tur og basenjien var alene hjemme - og skrek. Den nye naboen ringte sporenstreks 911 og meldte om at det foregikk mord i nabohuset. Politiet kom med full utrykning, de syntes det hørtes ut som mord de også og slo ned ytterdøren og stormet inn for å finne en liten hissig basenji.. Basenji-eieren fikk jo helt sjokk da hun kom hjem for å finne huset sitt omringet av blinkende politibiler og det krydde av politi overalt.. Og nei, hun fikk ikke igjen på forsikringen for døren.. Så at en basenji skuille være egnet for tettbygd strøk fordi den ikke bjeffer, er sannelig ikke helt riktig nei!

Tonje M. med Amy

 

”Shira”

Når man er samboer med en basenji (eller tre..) har vi hyppige komiske situasjoner. Basenjien er en kløpper til å pønske ut hvordan den kan dra ut ting til sin fordel, noe som ikke alltid er like vellykket. (Selvom de ofte lykkes)
Jeh kan jo nevne en liten historie som skjedde for noen år siden;
Jeg var ute på tur ved Bogstadvannet tidlig i vår med mine to tisper. Det er alltid flust av fugler der, som de elsker å løpe etter. Men kun ned til vannkanten, for de vil nødig bli våte på potene. Fuglene ertet og bråket, og den ene tispen fikk et innfall av overmot, og vasset forsiktig uti. Deretter ble hun stående med vann til buken og speide etter de frekke fuglene. Min andre tispe er yngre og føler seg svært avhengig av den eldste og løp rådløs i ring på land uten helt å finne ut hva hun skulle gjøre. Ikke ville hun ut i vannet, men hun kunne da ikke bli igjen på land alene heller? Løsningen ble at hun løp et stykke tilbake, tok sats, og sprang i 120 mot vannet før hun tok et tigersprang ved vannkanten for på den måten å treffe minst mulig vann (...) Man kunne se hennes forbausede uttrykk i det hun traff vannet, og forsvant under... Det var en svært så forfjamset og overasket hund som kom opp igjen.

En annen og ganske annerledes historie gjelder min første Basenji, Shira. Jeg har aldri vært borti smartere hund, og jeg kunne skrevet en bok om alle de utrolige historiene hennes. Innen hun var 6 mnd hadde hun en helt utrolig ordforståelse, og hun trengte bare en eller to repetisjoner av en øvelse før den satt. (Om hun gjennomførte den var en helt annen ting. Det spørs hva som lå i det for henne, men hun visste godt hva det betød. Med en pølsebit var det ikke grenser for hva hun ikke ville gjøre) Sitte bamse, gi lyd, strekke seg, gjespe, riste seg og "smil" var bare noen av øvelsene hun lærte på rekordtid. I tillegg kunne hun navnet på alle fingrene (om jeg spurte "hvor er lillefinger" tok hun snuten på lillefinger osv). Hun lærte seg også fort navnene på alle i familien pluss venner. Dette demonstrerte vi ved at jeg stod på kjøkkenet med en godbit, og ba henne gå inn i stuen (som var full av folk) og spørre f.eks "Ina". Da løp hun inn og satte seg pent foran nevnte person og ventet på at de skulle si værsågod på å løpe inn til meg å få god bit. Hun gikk også spor, og kunne alle de grunnleggende lydighetsøvelsene. (Men jeg konkurrerte ikke, for hun gjorde som sagt bare øvelsene om det passet henne)
Det jeg vil fram til er at vi hadde henne med på hytta i Rondane når hun var rundt to år. Da hadde også min søster med seg en venn fra Australia, som var i Norge for første gang.
Rondane har nydelige turmuligheter og en herlig høstdag tok jeg, Shira, Dave (som Australiern het) og min søster en langtur i fjellet. På vei ned igjen stoppet jeg, min søster og Shira for å ta noen bilder, mens Dave gikk i forveien for å finne et egnet sted å "gjøre lens". Da vi var ferdig med fotograferingen fortsatte vi på hjemveien. Vi gikk hurtig for å ta igjen Dave, men han var ikke å finne. Vi ropte og bar oss, og lette lenge etter han, men han var som sunket i jorda. Vi småjogget tilbake til hytta for å se om han var kommet seg hjem på en annen sti, men der var det tomt... Vi begynte nå å bli halvveis paniske. Han var overhode ikke kjent, og dette området er nærmest folketomt. Vi bestemte oss for å gå opp igjen til punktet vi skiltes ved, for å se om han hadde klart å finne tilbake dit. Der var det ingen, og nå begynte mørket å komme. Som en siste utvei grov jeg opp noen godbiter fra lomma og sa jeg til Shira; ”Søk Dave!” Shira satte instinktivt snuta i bakken, og begeynte å løpe hjemover, for hun plutselig skar til venstre inn på en ørliten sti. Denne fulgte vi et stykke før Shira på nytt skar svakt til venstre. Her var det ikke engang sti, kun stein og fjell. Etter vel en time innover i fjellet gikk vi rett på en ganske så kald og forkommen, men meget lettet Dave, som Shira resolutt satte seg foran for å få sitt ”værsågod”.

 

Liv Irene Nyfløt og ”Shira”.

 

Rasestandard:

Klikk på denne linken til NKKs rasestandarder.